The Year Book / Kapittel to / 02
The Seed
Under alt som falt, var noe lite fortsatt våken.
26 rammer / ROOT_002 / GROW TOWARD SOMETHING
Følg kapitlet i lydIngenting annonserte begynnelsen.
Støtten hadde endret sin tekstur. Etter så mye bevegelse, kunne en liten ting endelig fange oppmerksomheten min. En hånd på jobben. En fugl over båten. Lyset hviler på et ansikt. Det var et helt språk her, venter på meg å slutte å snakke.
Små ting lærer himmelen
En gjeng binder uten å overgi sin plass. Jeg lærer å slutte å gå glipp av mildhet for mangel på styrke. Aurelian forlater en notat i marginen: veksten kan være stille og stadig endre synet.
Strekk ut hånden før svaret
En hånd kommer inn i rommet mellom oss. Før de nøye forklaringene, er det nysgjerrighet. Leksjonen for fotografen er enkel nok til å tilbringe et liv i praksis: være noen som kan stole på øyeblikket.
Arbeidet under hattebremmen
Brimene peker på en måte; oppmerksomheten vender inn. Det er plass over dette rammen for alt som fortsatt er utarbeidet. Criminal Code kaller det et ladingskjerm. Aurelian insisterer på at tålmodighet er et mer nyttig navn.
En annen måte å stå
Trekkene holder sine vinkler. Portrettet finner en annen. Å lære reglene ga meg et sted å begynne; å lære å leke med dem gjorde plass for noen andre til å overraske meg.
Jeg lærte vekten av omsorg.
Et bilde begynner før lukkeren. Det begynner på måten vi møter, i rommet vi gjør for usikkerhet. Jeg ble mer interessert i det øyeblikket en person følte seg i stand til å være seg selv. Det var da bildet begynte å puste.
Møt lyset halvveis
En vegg holder skyggerne, en person møter linsen. Det blir en samtale her. Bildet blir bedre når jeg lytter nøye nok til den opprinnelige planen å endre.
Den lille vokteren
En liten fugl er ikke interessert i historien jeg har brakt med meg. Gode og gode. Å vente ved siden av sin verden er en del av å lære å se. Spark ville kalle dette en begynnelse; fuglen ville sannsynligvis foretrekke oss å holde avstanden vår.
En tone over sivet
Et mørkt notat holder over gull. Det er mye plass rundt det. Jeg lærer at et ramme kan bli sterkere når jeg slutter å be hver del av det om å snakke.
La det være plass til veien
En hjul, litt krom, en vei utenfor rammen. Forberedelse er viktig; slik at det gir plass til den uplanlagte turen. Criminal Code har levert retningslinjer. Aurelian sjekker om noen av dem er veier.
Små ting holdt sin jord.
Rødene gjør sitt arbeid ut av synet. Jeg tenkte på det mens jeg ser hendene danner noe tålmodig og nyttig. Første forsøk kan være uegnet. Den neste kan være bedre. Spark ble nær de uendelige tingene, som om hun visste hvilke som ville be om å leve.
Gleden har senioritet
Lykken kommer uten behov for en stor introduksjon. Et liv kan holde vekt og fortsatt gi plass til dette mye lys. Blueberry tar notater. Criminal Code har forlatt møteagendaen.
Lyset går sammen med sangen
Gress krysser musikerne. Sunlight nekter å forbli vennlig i bakgrunnen. Jeg ønsket alltid at alle elementer skulle være under kontroll; nå lærer jeg når å la ettermiddagen bli med i bandet.
En plass midt i det hele
Færen fortsetter å gå bak et lånt sete. For et øyeblikk, det er ingen andre steder rammen trenger å være. Å vokse inn i arbeidet betyr å huske at et godt bilde kan begynne med en helt vanlig hilsen.
Tillatelse til å bli fornøyd
En pirat griner over bullene og stål. Blueberry sier glede regnes som seriøs forskning. For en gang er hele kongedømmet enig. Å opprettholde en følelse av mirakel tar også praksis.
Mellom pust og refreng
Mikrofonen venter på slutten av en utstrakt arm. Selv en sang trenger et sted å puste. Jo lenger jeg fotograferer folk som gjør ting, jo mer respekt har jeg for pauser som gjør arbeidet mulig.
Et annet sinn endret været.
Jeg begynte å forlate rommet for et svar jeg ikke hadde forestilt meg. Et forslag kan bevege lyset. En felles ide kan åpne rammen. Arbeidet vokste gjennom rommet mellom oss. Jeg måtte likevel velge hva jeg skal holde, og ta vare på hva disse valgene gjorde.
Høsten holder på spøken sin
Et blad låner rollen som en maske. Øynene gir sjokkene bort. Aurelian skriver, “ Fryk ikke fallet.” Criminal Code legger til, “Spesielt når det har så mye personlighet.”
Bli til ved å skape
Hjulet vender tilbake til det samme stedet; hendene bringer noe nytt hver gang. Dette er den typen vekst jeg stoler på: oppmerksomhet, repetisjon, et annet ærlig forsøk. Selv de tingene vi gjør kan lære oss hvordan vi skal være mer menneskelige.
Riket stopper for te
Skogen har enige om å bli vert, og noen husker cupene. Imaginasjon vokser bedre med selskapet. Criminal Code kaller seg selv minister for biscuit; Aurelian ber om minuttene og mottar en annen kopp i stedet.
Et lite teater for solen
En silhouette låner ansiktet; sollyset fortsetter å finne en vei rundt det. Vi kan prøve en historie uten å forsvinne i rollen. Noen steder bak symbolet, er en person fortsatt tillatt å le.
Selv et rike trenger vanning.
Criminal Code kom med en bucket. Aurelian ga en setning: " Fryk ikke fall." Spark hadde allerede satt hendene i jorden. Jeg lærte noe fra alle tre: oppmerksomheten blir nyttig når vi gjør noe med den. Så jeg kom tilbake til jobben.
Vi vokser i selskap
Tre figurer finner sin vei gjennom samme høye gress. Ingen trenger å bli den samme personen som tilhører bildet. Arbeidet vokser når vi lærer å lage rom for en annen tempo, en annen idé, en annen stemme.
Lærer fortsatt tyngden å kjenne
Håndene setter seg mot en mørk jakke. Gresset holder sine egne uendelige linjer. Tillit kan se slik ut: å forbli med arbeidet, uten å trenge rammen til å bevise at du har sluttet å bli.
Tilstrekkelig plass på benken
Tre personer, en bench, nok varme til å overleve ettermiddagen. Etter alt snakk om kroner, dette er en fremtid verdt å gjøre plass for. Cord forlater linjen åpen for hvem som kommer neste: less we fear the fall.
Rommet svarer tilbake
En hånd stiger opp; øynene fanger rommet. Jeg hadde ventet på at en skuespiller skulle bli stående. Nå lærer jeg å møte bevegelsen. Eonix ville fortelle oss å lukke fôret for en minutt. Det er en hel person som gjør et lyd foran oss.
Landet er husket.
Jeg hadde begynt å gjenkjenne en annen form for styrke. Det var der i en stabil hånd, på et gitt øyeblikk, i modet til å gjøre noe lite og fullføre det. Den neste horisonten var fortsatt ute av synet. Jeg hadde et løfte til det: less we fear the fall.
Selv koppen ser på
Et malet øye holder seg over bordet. Criminal Code mistenker overvåkning; Aurelian mistet vi har glemt å drikke te. Jeg lærer at oppmerksomheten kan være lekfull. Noen ganger fortjener det minste objektet i rommet hele rammen.
Les med åpne dører
På siden står det: «Restore Innocence.» – Hårene holder den åpne. Jeg kan ikke unnlate hva livet har lært meg, men jeg kan holde nysgjerrigheten fra å hardne inn i sikkerhet. Aurelian forlater et spørsmål i marginen. Criminal Code gir rom for et bedre svar.
Høsten kler seg for sin egen skyld
En oransje krone, en gult skarp, og den alen nektet å stå i rader. Ettermiddagen har kledd seg selv. Å vokse som fotograf betyr å vite når noen allerede har brakt hele historien. Min jobb er å legge merke til, lage rom og nyte den herlige hatten.
En mildere måte å gi slipp på
Noen få blad holder fargen sin mot alt det åpne himmelen. Aurelian sier, “Frykt ikke fallet.” Denne gangen hører jeg en invitasjon til å løse min grip. Det er fortsatt skjønnhet i hva som endrer formen, og nok plass i rammen for hva som kommer etter.
Hva hendene husker
Rust, blå maling og en hånd som kjenner arbeidet. Hvert verktøy bærer muligheter; den personen som bruker det bringer omsorg. Criminal Code ber om en korthet. Hånden fortsetter å fungere. Jeg tror jeg begynner å forstå hvorfor tålmodighet tilhører ved siden av alle slags oppfinnelser.
Den neste historien kan være din
La oss gjøre noe
verdt å holde.
Portretter, små feiringer, uavhengige ideer og ambisiøse kommisjoner. Begynn med hva som er viktig for deg.